Det å lære seg et nytt språk åpner dører til nye opplevelser.
Når du bor i Norge, gir gode ferdigheter i norsk tilgang til både arbeid og utdannelse her i landet. Det gjør det også enklere å komme i kontakt med andre og å forstå og delta i samfunnet.
Er norsk i faresonen?
Elev: På norskkurset vårt er det deltakere med mange ulike morsmål. Hvor mange språk er det egentlig i verden i dag?
Lærer: Det er mellom 6000 og 7000 språk nå, men en god del vil nok forsvinne i løpet av dette århundret. Så i 2100 vil det nok bare være halvparten igjen, tror språkforskerne.
Elev: Men da er vel norsk i faresonen?
Lærer: Nei, når vi snakker om språk som blir brukt i dag, er norsk faktisk et ganske stort språk. Jeg tror det befinner seg på cirka 100. plass.
Elev: Det høres rart ut, synes jeg. Norsk er jo ikke akkurat et verdensspråk?
Lærer: Nei, det har du rett i, men de språkene som først blir borte, er språk som bare brukes av noen få personer. Norsk, derimot, er et nasjonalspråk og et opplæringsspråk i skolen, og på de aller fleste områder i samfunnet vårt må du kunne norsk.
Elev: Så du tror ikke at engelsk vil overta?
Lærer: Nei, det tror jeg ikke. Etter min mening er det naturlig å bruke engelsk når du skal kommunisere med verden utenfor Norge, men ikke ellers. Jeg kan selvfølgelig ikke si noe sikkert om framtida, men jeg spår at norsk har et langt og godt liv foran seg.
Helt fra de første norskkursene for voksne utlendinger ble opprettet...,
...har hensikten vært å hjelpe deltakerne til et bedre liv her i landet...,
...slik at de kan delta i yrkes- og samfunnslivet...
og bli økonomisk selvstendige.
Opplæringen fører i dag fram til norskprøven.
Norskprøven er en nasjonal prøve som måler ferdigheter på ulike nivåer.
Disse nivåene er fastsatt av "Det felles europeiske rammeverket for språk (CEFR)".
Formålet med norskprøven er å gi innvandrere som vil arbeide eller ta utdanning i Norge, dokumentasjon på hvilke språkferdigheter de har i norsk.
Noen krav på B2-nivå
Både på B1- og B2-nivå er du i stand til å bruke språket på en selvstendig måte.
Det vil si at du klarer deg språklig i de fleste situasjoner, enten du snakker med kollegaer på jobben, leser eller skriver.
Forskjellen er at du på B2-nivå skal kunne oppfatte lengre og mer komplekse tekster...,
...og at du kan uttrykke deg sikrere og med større variasjon når det gjelder vokabular og grammatiske strukturer.
For å få norsk statsborgerskap må du ha språkferdigheter i norsk på B1-nivå (muntlig).
For å få autorisasjon må helsepersonell som kommer fra land utenfor EU, ha språkferdigheter på B2-nivå.
For å få opptak til høyere utdanning må du ha språkferdigheter på B2-nivå.
Jeg forsto ikke hva de snakket om
Jeg heter Stefan, er 34 år og kommer fra Bulgaria.
For en måned siden tok jeg norskprøven på nivå B1, og det gikk bra!
Jeg kan nesten ikke tro det.
På forhånd grudde jeg meg og var så nervøs.
«Helt normalt», sa læreren min og siterte artisten Beyoncé, som ofte gruer seg før hun skal på scenen: «Jeg blir nervøs når jeg ikke er nervøs. Hvis jeg er nervøs, vet jeg at det blir et bra show.»
Da jeg ventet utenfor eksamenssalen før prøven, tenkte jeg på det.
Da jeg kom til Norge, kunne jeg bare noen få ord på norsk, som «Takk» og «Jeg forstår ikke».
Jeg meldte meg på norskkurs, men etter et par måneder fikk jeg tilbud om jobb i et byggefirma.
Der fikk jeg så mye å gjøre at jeg sluttet på kurset.
Jeg satset på å lære meg norsk på egen hånd i stedet, men det fungerte ikke så bra.
Selv om jeg lærte meg en del ord og fraser, var det ikke lett å delta i en samtale på norsk.
På arbeidslaget mitt var jeg den eneste fra Bulgaria, og etter hvert følte jeg meg veldig alene, særlig fordi engelsken min heller ikke er så mye å skryte av.
I lunsjpausen satt jeg sammen med kollegaer som pratet og lo, men jeg forsto ikke hva de snakket om.
Jeg følte meg helt utenfor!
Det var nesten som å sitte inne i en glassbolle der du ser verden der ute, men uten å ta del i den.
Det var ingen morsom opplevelse.
Heldigvis kom jeg meg ut av glassbollen.
Etter en tid fortsatte jeg på norskkurs igjen, og denne gangen var jeg motivert på en helt annen måte enn da jeg først kom til Norge.
Jeg skjønte at jeg trengte bedre språkkunnskaper, ikke bare for å delta i lunsjpausen, men for å forstå alle rutinene og prosedyrene på arbeidsplassen.
Da jeg begynte i jobben, svarte jeg «ok» selv om jeg ikke forsto alt som ble sagt.
Det førte til mange misforståelser.
Det betyr ikke at veien fram mot B1-nivå var enkel.
Jeg var i ferd med å gi opp flere ganger, men både lærere og folk på jobben oppmuntret meg.
I dag greier jeg meg ganske bra på norsk, i alle fall muntlig, selv om det er vanskelig å bli kvitt mange av de feilene jeg gjorde før jeg begynte på kurs.
Tidligere var det ingen som rettet på meg, men det har heldigvis forandret seg.
Jeg har bedt kollegaene mine om å si fra, og noen er flinke til å gjøre det, men andre synes det er vanskelig.
De er kanskje redde for å såre meg eller gjøre meg flau?
Det er dumt, for det er jo først når man blir klar over feilene, at man kan korrigere dem og lære noe av dem.
Testen på B1-nivå ble «et bra show», som Beyoncé sier, og nå har jeg lyst til å begynne på kurs på B2-nivå.
Jeg har nemlig en drøm om å utdanne meg til bygningsingeniør, og da trenger jeg bestått eksamen på B2-nivå for å kunne søke opptak til høyere utdanning.
Jeg vet at det kan ta tid, og jeg er litt usikker på hva som kreves av meg på B2-nivå.
Uansett er drømmen min en viktig motivasjon for meg.
Jeg kom meg videre
Jeg heter Adina og er fra Etiopia.
Både mannen min og jeg snakker oromo, som er et av de største språkene i Etiopia, i tillegg til amharisk.
Vi kan engelsk også.
Da vi kom til Norge, begynte vi på norskkurs, og vi var fast bestemt på å lære oss norsk så fort som mulig.
Vi tenkte at vi var jo allerede flerspråklige, så da kunne det vel ikke være så vanskelig å lære norsk også?
I begynnelsen gikk det fint.
Hver kursdag lærte jeg nye ord og uttrykk, og etter kort tid kunne jeg fortelle litt om meg selv, hvor jeg kom fra, hvor jeg bodde, hva jeg likte, og hva jeg ikke likte.
Vi snakket mye med hverandre i klassen og hadde det gøy, men så, etter en tid, sa det stopp.
Språket ble ikke bedre, uansett hvor mye jeg leste.
Jeg prøvde å lære nye gloser, men de forsvant liksom ut av hodet mitt og ble borte, og motivasjonen forsvant samme vei.
Jeg følte at jeg sto nederst i ei lang trapp, og at jeg ikke klarte å komme meg opp til neste trappetrinn.
Jeg holdt på å gi opp.
Det er imidlertid i motbakke det går oppover, og etter hvert kom jeg meg videre.
Nå tror jeg at eksamen på B2-nivå snart er innen rekkevidde.
Dersom jeg består prøven, vil det bli lettere å få jobb i den kommunen jeg bor i, og det er god motivasjon for meg.
Samtidig føler jeg at jeg forstår mer av samfunnet rundt meg nå.
Da mannen min og jeg kom hit, syntes vi at folk var – hva skal jeg si – litt uhøflige, men nå synes jeg ikke det.
Nordmenn er kanskje ikke så veldig sosiale, men vi har blitt kjent med flere og skjønner mer av væremåten deres.
Vi har en sønn, Yohannes.
Han er fem år og går i barnehagen, men neste år skal han begynne på skolen.
Vi er selvsagt veldig opptatt av at han skal ha det bra, og at det skal gå fint med ham på skolen.
Det er en viktig grunn for oss til å bli flinke i norsk.
Da kan vi hjelpe og støtte ham.
Han trives i barnehagen, men jeg ser at han ikke kan uttrykke seg så godt på norsk som de andre barna.
Jeg lurer på om vi kanskje bør slutte å snakke oromo hjemme og heller bare snakke norsk med ham, slik at han blir vant til språket før han begynner på skolen.
Jeg har snakket med Enok, mannen min, om det noen ganger, men han er helt uenig.
Han sier at oromo er morsmålet vårt, og at vi må fortsette å bruke det.
Han mener at det vil være lettere for Yohannes å lære norsk hvis han kan støtte seg til et språk han allerede kan godt.
Det er jo det vi voksne gjør, sier han.
Han har et poeng, men jeg er likevel usikker.
Jeg tror jeg skal spørre noen andre også.
Det er sikkert noen på norskkurset som har meninger om dette.
Noen råd om studieteknikk
Jeg heter Mina og er fra Japan.
Jeg er 29 år og kom til Norge for ett og et halvt år siden.
Nå går jeg på norskkurs for internasjonale studenter (trinn 3) på universitetet, og om en måned er det eksamen.
Planen min er å studere sosialantropologi her i Norge, og da må jeg bestå eksamen på B2-nivå.
Jeg har alltid vært interessert i kultur og hvordan vi kommuniserer med folk fra andre kulturer.
Hvor like eller ulike er vi egentlig?
Da jeg bodde i Tokyo, jobbet jeg i et firma som hadde mye kontakt med Norge, og jeg så at det var en del forskjeller mellom kulturene.
For japanske forretningsfolk er det viktig å være høflig og småprate før man forhandler om noe.
Nordmennene gikk mer rett på sak og ble litt utålmodige hvis det tok for lang tid.
Jeg lurer på om det bare er i forretningslivet vi ser slike forskjeller, eller om dette er et typisk trekk hos folk i de to landene.
Det har jeg lyst til å studere nærmere, men for å få svar, må jeg ut og snakke med mange forskjellige folk.
På norskkurset har vi lest og snakket mye om det norske samfunnet, og det har vært veldig nyttig.
Norskkunnskapene har også gjort det lettere å forstå hva som blir sagt i mediene, og hva nordmenn er opptatt av.
Hvis det er mulig, vil jeg fortsette på trinn 4 neste semester.
Målet er å komme opp på C1-nivå, slik at jeg kan uttrykke meg mest mulig presist når jeg gjør feltarbeid i studiet og snakker med nordmenn.
Apropos muntlig norsk: Det er ikke alltid så lett å forstå hva folk sier.
En av grunnene til at jeg synes norsk tale er vanskelig, er alle dialektene, og jeg er overrasket over at så mange politikere og journalister bruker dialekten sin når de er på tv.
I Japan er det vanligere å bruke et standardspråk.
Kanskje bruk av dialekter har sammenheng med at Norge har to offisielle skriftspråk?
Det har vi snakket litt om på kurset.
På kurset mitt er det 22 studenter fra ni forskjellige land.
De fleste kommer fra Tyskland, men ellers er det studenter fra alle verdenshjørner.
Jeg ser at de tyske studentene har fordeler som jeg ikke har.
Japansk er jo veldig ulikt norsk, både når det gjelder skrift, uttale, grammatikk og vokabular.
For å kunne henge med har jeg prøvd å finne måter å jobbe på som passer for meg.
Her er noen råd.
Kanskje noen av rådene også passer for andre?
Minas råd om studieteknikk
1. Mobilen
Jeg har dårlig selvdisiplin, og derfor setter jeg mobilen på lydløs og putter den under dyna når jeg skal konsentrere meg ordentlig om en ny tekst.
Hvis mobilen ligger ved siden av meg, sjekker jeg den hvert andre minutt, og konsentrasjonen blir lik null.
2. Skrive sammendrag
Når jeg har lest en tekst i tekstboka, skriver jeg et lite sammendrag av teksten.
Kjedelig arbeid?
Ja, noen ganger, men det tar heldigvis ikke så lang tid når man blir vant til det, og det er effektivt.
Jeg får repetert ord og uttrykk (og blir mer oppmerksom på hvordan ordene skrives).
Samtidig får jeg trening i å trekke ut hovedinnholdet i en tekst.
Det er en god øvelse før eksamen!
3. Pugge ord
For å huske ord må jeg pugge dem.
Hver dag skriver jeg ned to eller tre nye fraser i en app på mobilen, og disse ser jeg på, igjen og igjen, enten jeg er på bussen, sitter på do eller står i kø foran kassa.
De surrer i hodet mitt mens jeg gjør helt andre ting.
Hvis jeg i tillegg kan lage en assosiasjon til ordet (pålegg = legge noe på brødskiva), ja, da husker jeg det.
4. Muntlig norsk
Jeg kan ha problemer med å forstå muntlig norsk, så jeg hører en del på norske podkaster for å få lyttetrening.
Dessuten ser jeg på filmer og nyheter med norsk undertekst.
Underteksten gjør at jeg forstår mer, og samtidig får jeg konsentrert meg litt om uttalen, siden jeg kan lese hva de sier.
5. Bruk pausene
Da jeg begynte å lære norsk, pleide jeg alltid å sjekke meldinger hvis jeg ble fort ferdig med en oppgave i klassen.
Det har jeg sluttet med.
Nå prøver jeg heller å bruke tida effektivt og repetere grammatikk og vokabular for meg selv mens jeg venter.
Bokmål og nynorsk
Norsk har to skriftspråk, bokmål og nynorsk.
De er likestilte, og du kan selv velge hvilket skriftspråk du ønsker å bruke.
Hvorfor er det slik?
Årsaken er historisk.
I cirka 400 år, fra 1380 til 1814, var Norge i union med Danmark.
I denne unionen var Norge den svakeste parten.
Kongen bodde i Danmark, universitetet lå i Danmark, og det offisielle språket i Danmark-Norge var dansk.
Selv om folk snakket ulike dialekter rundt om i Norge, forsvant det norske skriftspråket i denne perioden.
I 1814 forandret imidlertid situasjonen seg.
Etter en stor europeisk krig måtte Danmark gi fra seg Norge til nabolandet Sverige.
I unionen med Sverige (1814–1905) fikk Norge en friere stilling enn i unionen med Danmark, og landet kunne drive sin egen politikk på de fleste områder.
Blant annet fikk Norge sin egen grunnlov i 1814.
Den ble undertegnet 17. mai.
Mange var opptatt av at Norge burde ha et eget skriftspråk som var mer likt talemålet.
Det danske skriftspråket var ganske forskjellig fra måten folk snakket på.
Samtidig snakket jo folk veldig forskjellig rundt omkring i landet, avhengig av hvor de bodde, så hva slags talemål skulle man bygge et norsk skriftspråk på?
Det var det ulike meninger om.
Én mulighet var å bygge på det talemålet som «dannede» mennesker snakket i byene, og som ikke var så veldig ulikt dansk.
I tillegg til å erstatte danske ord med norske måtte man forandre det grammatiske systemet fra dansk til norsk.
Den utfordringen tok læreren Knud Knudsen (1812–1895), og arbeidet hans dannet grunnlaget for skriftspråket bokmål.
Andre mente at dette var feil.
De protesterte og mente at man burde skape et helt nytt skriftspråk som bygde på dialektene i Norge, ikke på dansk.
En av dem som protesterte, var Ivar Aasen (1813–1896).
Han reiste rundt i landet og snakket med mange folk, skrev ned det de sa, og prøvde å finne fellestrekk mellom dialektene.
Ofte gikk han til fots fra den ene bygda til den andre.
Mest var han på Vestlandet, landsdelen han selv kom fra, for her mente han at talespråket var minst påvirket av dansk.
Etter flere års arbeid kom han med et forslag til hvordan et norsk skriftspråk skulle være.
Det er det som nå er blitt skriftspråket nynorsk.
I dag skriver de fleste bokmål, men mellom 10 og 20 prosent bruker nynorsk som førstespråk.