Cuprins

Harry Potter

Kappitel 1

Guten som overlevde

Paragraf 1

Harry Potter zburând pe mătură
Harry Potter zburând pe mătură

GUTEN SOM OVERLEVDE

Herr og fru Dumling i Hekkveien 4 var heldigvis fullstendig normale, takk.

De var de siste en skulle vente seg innblandet i noe som helst merkelig eller mystisk.

Den slags vrøvl holdt de seg for gode til.

Herr Dumling var direktør i firmaet Knerk, som lagde bormaskiner.

Det var en stor, tykk mann, nesten uten hals, men til gjengjeld med en diger bart.

Fru Dumling var tynn og blond og hadde nesten dobbelt så lang hals som folk flest.

Den hadde hun stor nytte av, så mye som hun stakk den over hagehekken og spionerte på naboene.

Herr og fru Dumling hadde en sønn, en liten gutt som het Dudleif, som etter deres mening var verdens aller nydeligste.

Dumlingene hadde alt de kunne ønske seg.

De hadde til og med en hemmelighet, og det de var aller reddest for, var at noen skulle oppdage den.

De trodde aldri de kunne overleve det om noen fikk vite om Potterne.

Fru Potter var søsteren til fru Dumling, men de hadde ikke sett hverandre på årevis.

Fru Dumling lot heller som om hun ikke hadde noen søster, for søsteren og den noksagten til mann hun hadde, var så u-Dumlingisk som det gikk an å bli.

Dumlingene frøs på ryggen når de tenkte på hva naboene ville si, om Potter-familien noensinne skulle dukke opp i Hekkveien.

Dumlingene visste at Potterne hadde en liten gutt, de òg, men de hadde aldri sett ham.

Den guttungen var enda en grunn til å holde Potterne på avstand.

Neimen om de ville at Dudleif skulle omgås en sånn en.

Guten som overlevde

Paragraf 2

Harry Potter zburând pe mătură
Harry Potter zburând pe mătură

Da herr og fru Dumling våknet den grå, overskyete tirsdagen denne historien begynner, var det ingenting ved skyene utenfor som tydet på at det snart skulle begynne å skje merkelige og mystiske ting, og det over hele landet.

Herr Dumling nynnet mens han valgte seg ut sitt kjedeligste slips til en ny dag på jobben, og fru Dumling kaklet fornøyd mens hun stappet en vrælende Dudleif opp i barnestolen

Ingen av dem la merke til at en stor kattugle flakset forbi vinduet.

Klokka halv ni grep herr Dumling dokumentmappa, susset fru Dumling på kinnet og prøvde å gi Dudleif en avskjedssuss.

Den traff ikke, for Dudleif ville heller slå seg vrang og slenge all cornflakesen i veggen.

«Den lille rakkeren,» klukket herr Dumling.

Så gikk han ut, satte seg i bilen og rygget ut av innkjørselen til nr. 4.

Ved gatehjørnet så han det første tegnet på at ikke alt var som vanlig – en katt som studerte et kart.

Dette gikk ikke opp for herr Dumling med det samme, men så bråsnudde han på hodet for å se etter en gang til.

Jo, der sto en stripete katt på hjørnet av Hekkveien, men noe kart var ikke å se.

Herregud, innbille seg slikt?