Et flerkulturelt samfunn

Et flerkulturelt samfunn

Norge er et flerspråklig og flerkulturelt land, der én av seks innbyggere har innvandrerbakgrunn.

Noen er født og oppvokst i Norge, mens andre har kommet for å søke arbeid eller er på flukt fra krig eller forfølgelse i sine hjemland.

I hvor stor grad de føler seg inkludert i det norske samfunnet, vil variere, avhengig av forventninger og tidligere erfaringer og av hvordan de blir tatt imot der de bor.

Å bli kjent med folk

Lilly:

Jeg har bodd i Norge i halvannet år nå, men fremdeles føler jeg meg ikke «hjemme».

Jeg synes det er vanskelig å bli kjent med nordmenn.

De virker så kalde og reserverte.

Hva synes du?

Steven:

Jeg synes folk stort sett er hyggelige og høflige, men er enig i at nordmenn kan virke litt reserverte.

Det er jo ikke så mye småprat mellom folk, verken på bussen eller på et venteværelse.

Lilly:

Nei, ikke sant?

Og når alle sitter med nesa ned i mobilen, er det vanskelig å få i gang en samtale.

Jeg har prøvd noen ganger, men har som regel fått tomme blikk og et litt forvirret «øh – snakker du til meg, eller?»-spørsmål tilbake.

Det er jo helt umulig å få nye venner eller etablere et nettverk når det er sånn.

Steven:

Men er det ikke sånn overalt, da?

Selv om du lar være å sjekke mobilen og i stedet tar en prat med en ukjent på bussen, så er det vel ganske sjelden at et tilfeldig møte utvikler seg til et vennskap?

Lilly:

Jo, det har du rett i.

Hmm, kanskje jeg må skaffe meg en hobby?

Da blir det muligens litt lettere å bli kjent med noen nye?

Men jeg vil ikke gå på ski eller gå på treningssenter, sånn som du gjør, altså.

Steven:

Nei, hvorfor skal du det hvis du ikke har lyst?

Det er jo så mye forskjellig du kan gjøre, alt fra filmklubb til fallskjermhopping.

Hva er du interessert i?

Hvis du gjør noe du liker, blir du sikkert kjent med noen andre som er interessert i det samme som deg.

Hva har du lagt merke til?

Lorelou Desjardins skriver bloggen «A Frog in the Fjord» og har bodd i Norge siden 2010.

Hun kommer fra Frankrike.

Hun har satt opp en lang liste over ting som hun mener er tegn på at man har vært lenge her i landet.

Her er et utdrag fra listen hennes:

Du har bodd for lenge i Norge når...:

1. Du sier ting som «Så spennende!» til folk, uten å mene at det er spennende.

2. Engelsken din blir dårligere, men norsken din blir bedre.

3. Kjøkkenskuffen din har to ostehøvler (pluss én til på hytta) og en pakke med mellomleggspapir.

4. Straks gradestokken stiger over tolv grader, tar du på deg shorts og sitter ute i kulda for å drikke pils.

5. Du anser hver eneste øl på bar til en pris under 70 kroner, som et røverkjøp.

6. Du har begynt å vise interesse for historier som folk forteller deg, ved å lage lyder istedenfor ord: Mmhh, og inhalere fort mens du lager en ha-lyd.

7. Straks du har kjøpt deg hytte, for eksempel på fjellet, er den nye drømmen din å kjøpe en annen en ved sjøen, eller omvendt.

8. Klokken er halv seks på en torsdag ettermiddag, du er fremdeles på jobb, og du føler at du jobber døgnet rundt.

9. Du synes at en oppvarmet pølse og posesuppe fra Toro er akseptable måltider for barn.

10. Hver gang noen spør deg om hvor mye skiene og den dyre jakken kostet, svarer du «de var på salg», før du oppgir prisen.

Ugledikt

Hallo, langt der inne i skogen?

Er du der, langt der inne i skogen?

Gjemmer du deg, langt, langt der inne i skogen og ikke vil komme ut?

Kom ut da vel, du som gjemmer deg langt, langt der inne i skogen og ikke vil komme ut.

Jeg vil så gjerne hilse på deg, og bli kjent med deg, og snakke med deg – og så kan du hilse på meg, og snakke med meg, og bli kjent med meg du også.

Jeg syns det er dumt at du gjemmer deg langt der inne i skogen og ikke kan se meg, og at jeg står her ute på veien og ikke kan se deg – for hvis vi ikke kan se hverandre, og snakke med hverandre, tenker vi kanskje stygge tanker om hverandre – du tror at jeg er en tyv, og jeg tror at du er en tyv, og du tror at jeg er stor og stygg og sterk og vil slå deg, og jeg tror at du er stor og stygg og sterk og vil slå meg, og du tenker at jeg spytter på deg, og jeg tenker at du spytter på meg – og slik står vi langt, langt fra hverandre og tenker dumme stygge ting om hverandre.

Derfor roper jeg på deg nå, jeg roper så høyt jeg bare kan: Kom ut av skogen da! Kom ut og hils på meg da!

Vil du ikke, sier du? Tør du ikke, sier du? Vil du at jeg skal komme inn og hilse på deg i stedet? Ja, da kommer jeg da. Nå kommer jeg … … Nu vrei, spui tu? Nu îndrăznești, spui tu? Vrei în schimb ca eu să intru și să te salut? Da, atunci vin eu, desigur. Iată-mă că vin…

Jeg forsto ikke hva de snakket om

Jeg heter Stefan, er 34 år og kommer fra Bulgaria.

For en måned siden tok jeg 1.2 Hva har du lagt merke til? på nivå B1, og det gikk bra!

Jeg kan nesten ikke tro det.

På forhånd grudde jeg meg og var så nervøs.

«Helt normalt», sa læreren min og siterte artisten Beyoncé, som ofte gruer seg før hun skal på scenen: «Jeg blir nervøs når jeg ikke er nervøs. Hvis jeg er nervøs, vet jeg at det blir et bra show.»

Da jeg ventet utenfor eksamenssalen før prøven, tenkte jeg på det.

Da jeg kom til Norge, kunne jeg bare noen få ord på norsk, som «Takk» og «Jeg forstår ikke».

Jeg meldte meg på norskkurs, men etter et par måneder fikk jeg tilbud om jobb i et byggefirma.

Der fikk jeg så mye å gjøre at jeg sluttet på kurset.

Jeg satset på å lære meg norsk på egen hånd i stedet, men det fungerte ikke så bra.

Selv om jeg lærte meg en del ord og fraser, var det ikke lett å delta i en samtale på norsk.

På arbeidslaget mitt var jeg den eneste fra Bulgaria, og etter hvert følte jeg meg veldig alene, særlig fordi engelsken min heller ikke er så mye å skryte av.

I lunsjpausen satt jeg sammen med kollegaer som pratet og lo, men jeg forsto ikke hva de snakket om.

Jeg følte meg helt utenfor!

Det var nesten som å sitte inne i en glassbolle der du ser verden der ute, men uten å ta del i den.

Det var ingen morsom opplevelse.

Heldigvis kom jeg meg ut av glassbollen.

Etter en tid fortsatte jeg på norskkurs igjen, og denne gangen var jeg motivert på en helt annen måte enn da jeg først kom til Norge.

Jeg skjønte at jeg trengte bedre språkkunnskaper, ikke bare for å delta i lunsjpausen, men for å forstå alle rutinene og prosedyrene på arbeidsplassen.

Da jeg begynte i jobben, svarte jeg «ok» selv om jeg ikke forsto alt som ble sagt.

Det førte til mange misforståelser.

Det betyr ikke at veien fram mot B1-nivå var enkel.

Jeg var i ferd med å gi opp flere ganger, men både lærere og folk på jobben oppmuntret meg.

I dag greier jeg meg ganske bra på norsk, i alle fall muntlig, selv om det er vanskelig å bli kvitt mange av de feilene jeg gjorde før jeg begynte på kurs.

Tidligere var det ingen som rettet på meg, men det har heldigvis forandret seg.

Jeg har bedt kollegaene mine om å si fra, og noen er flinke til å gjøre det, men andre synes det er vanskelig.

De er kanskje redde for å såre meg eller gjøre meg flau?

Det er dumt, for det er jo først når man blir klar over feilene, at man kan korrigere dem og lære noe av dem.

Testen på B1-nivå ble «et bra show», som Beyoncé sier, og nå har jeg lyst til å begynne på kurs på B2-nivå.

Jeg har nemlig en drøm om å utdanne meg til bygningsingeniør, og da trenger jeg bestått eksamen på B2-nivå for å kunne søke opptak til høyere utdanning.

Jeg vet at det kan ta tid, og jeg er litt usikker på hva som kreves av meg på B2-nivå.

Uansett er drømmen min en viktig motivasjon for meg.

Jeg kom meg videre

Jeg heter Adina og er fra Etiopia.

Både mannen min og jeg snakker oromo, som er et av de største språkene i Etiopia, i tillegg til amharisk.

Vi kan engelsk også.

Da vi kom til Norge, begynte vi på norskkurs, og vi var fast bestemt på å lære oss norsk så fort som mulig.

Vi tenkte at vi var jo allerede flerspråklige, så da kunne det vel ikke være så vanskelig å lære norsk også?

I begynnelsen gikk det fint.

Hver kursdag lærte jeg nye ord og uttrykk, og etter kort tid kunne jeg fortelle litt om meg selv, hvor jeg kom fra, hvor jeg bodde, hva jeg likte, og hva jeg ikke likte.

Språket ble ikke bedre, uansett hvor mye jeg leste.

Jeg prøvde å lære nye gloser, men de forsvant liksom ut av hodet mitt og ble borte, og motivasjonen forsvant samme vei.

Jeg følte at jeg sto nederst i ei lang trapp, og at jeg ikke klarte å komme meg opp til neste trappetrinn.

Jeg holdt på å gi opp.

Det er imidlertid i motbakke det går oppover, og etter hvert kom jeg meg videre.

Nå tror jeg at eksamen på B2-nivå snart er innen rekkevidde.

Dersom jeg består prøven, vil det bli lettere å få jobb i den kommunen jeg bor i, og det er god motivasjon for meg.

Samtidig føler jeg at jeg forstår mer av samfunnet rundt meg nå.

Da mannen min og jeg kom hit, syntes vi at folk var – hva skal jeg si – litt uhøflige, men nå synes jeg ikke det.

Nordmenn er kanskje ikke så veldig sosiale, men vi har blitt kjent med flere og skjønner mer av væremåten deres.

Vi har en sønn, Yohannes.

Han er fem år og går i barnehagen, men neste år skal han begynne på skolen.

Vi er selvsagt veldig opptatt av at han skal ha det bra, og at det skal gå fint med ham på skolen.

Det er en viktig grunn for oss til å bli flinke i norsk.

Da kan vi hjelpe og støtte ham.

Han trives i barnehagen, men jeg ser at han ikke kan uttrykke seg så godt på norsk som de andre barna.

Jeg lurer på om vi kanskje bør slutte å snakke oromo hjemme og heller bare snakke norsk med ham, slik at han blir vant til språket før han begynner på skolen.

Jeg har snakket med Enok, mannen min, om det noen ganger, men han er helt uenig.

Han sier at oromo er morsmålet vårt, og at vi må fortsette å bruke det.

Han mener at det vil være lettere for Yohannes å lære norsk hvis han kan støtte seg til et språk han allerede kan godt.

Det er jo det vi voksne gjør, sier han.

Han har et poeng, men jeg er likevel usikker.

Jeg tror jeg skal spørre noen andre også.

Det er sikkert noen på norskkurset som har meninger om dette.

Noen råd om studieteknikk

Jeg heter Mina og er fra Japan.

Jeg er 29 år og kom til Norge for ett og et halvt år siden.

Nå går jeg på norskkurs for internasjonale studenter (trinn 3) på universitetet, og om en måned er det eksamen.

Planen min er å studere sosialantropologi her i Norge, og da må jeg bestå eksamen på B2-nivå.

Jeg har alltid vært interessert i kultur og hvordan vi kommuniserer med folk fra andre kulturer.

Hvor like eller ulike er vi egentlig?

Da jeg bodde i Tokyo, jobbet jeg i et firma som hadde mye kontakt med Norge, og jeg så at det var en del forskjeller mellom kulturene.

For japanske forretningsfolk er det viktig å være høflig og småprate før man forhandler om noe.

Nordmennene gikk mer rett på sak og ble litt utålmodige hvis det tok for lang tid.

Jeg lurer på om det bare er i forretningslivet vi ser slike forskjeller, eller om dette er et typisk trekk hos folk i de to landene.

Det har jeg lyst til å studere nærmere, men for å få svar, må jeg ut og snakke med mange forskjellige folk.

På norskkurset har vi lest og snakket mye om det norske samfunnet, og det har vært veldig nyttig.

Norskkunnskapene har også gjort det lettere å forstå hva som blir sagt i mediene, og hva nordmenn er opptatt av.

Hvis det er mulig, vil jeg fortsette på trinn 4 neste semester.

Målet er å komme opp på C1-nivå, slik at jeg kan uttrykke meg mest mulig presist når jeg gjør feltarbeid i studiet og snakker med nordmenn.

Apropos muntlig norsk: Det er ikke alltid så lett å forstå hva folk sier.

En av grunnene til at jeg synes norsk tale er vanskelig, er alle dialektene, og jeg er overrasket over at så mange politikere og journalister bruker dialekten sin når de er på tv.

I Japan er det vanligere å bruke et standardspråk.

Kanskje bruk av dialekter har sammenheng med at Norge har to offisielle skriftspråk?

Det har vi snakket litt om på kurset.

På kurset mitt er det 22 studenter fra ni forskjellige land.

De fleste kommer fra Tyskland, men ellers er det studenter fra alle verdenshjørner.

Jeg ser at de tyske studentene har fordeler som jeg ikke har.

Japansk er jo veldig ulikt norsk, både når det gjelder skrift, uttale, grammatikk og vokabular.

For å kunne henge med har jeg prøvd å finne måter å jobbe på som passer for meg.

Her er noen råd.

Kanskje noen av rådene også passer for andre?

Minas råd om studieteknikk

1. Mobilen

Jeg har dårlig selvdisiplin, og derfor setter jeg mobilen på lydløs og putter den under dyna når jeg skal konsentrere meg ordentlig om en ny tekst.

Hvis mobilen ligger ved siden av meg, sjekker jeg den hvert andre minutt, og konsentrasjonen blir lik null.

2. Skrive sammendrag

Når jeg har lest en tekst i tekstboka, skriver jeg et lite sammendrag av teksten.

Kjedelig arbeid?

Ja, noen ganger, men det tar heldigvis ikke så lang tid når man blir vant til det, og det er effektivt.

Jeg får repetert ord og uttrykk (og blir mer oppmerksom på hvordan ordene skrives).

Samtidig får jeg trening i å trekke ut hovedinnholdet i en tekst.

Det er en god øvelse før eksamen!

3. Pugge ord

For å huske ord må jeg pugge dem.

Hver dag skriver jeg ned to eller tre nye fraser i en app på mobilen, og disse ser jeg på, igjen og igjen, enten jeg er på bussen, sitter på do eller står i kø foran kassa.

De surrer i hodet mitt mens jeg gjør helt andre ting.

Hvis jeg i tillegg kan lage en assosiasjon til ordet (pålegg = legge noe på brødskiva), ja, da husker jeg det.

4. Muntlig norsk

Jeg kan ha problemer med å forstå muntlig norsk, så jeg hører en del på norske podkaster for å få lyttetrening.

Dessuten ser jeg på filmer og nyheter med norsk undertekst.

Underteksten gjør at jeg forstår mer, og samtidig får jeg konsentrert meg litt om uttalen, siden jeg kan lese hva de sier.

5. Bruk pausene

Da jeg begynte å lære norsk, pleide jeg alltid å sjekke meldinger hvis jeg ble fort ferdig med en oppgave i klassen.

Det har jeg sluttet med.

Nå prøver jeg heller å bruke tida effektivt og repetere grammatikk og vokabular for meg selv mens jeg venter.

Bokmål og nynorsk

Norsk har to skriftspråk, bokmål og nynorsk.

De er likestilte, og du kan selv velge hvilket skriftspråk du ønsker å bruke.

Hvorfor er det slik?

Årsaken er historisk.

I cirka 400 år, fra 1380 til 1814, var Norge i union med Danmark.

I denne unionen var Norge den svakeste parten.

Kongen bodde i Danmark, universitetet lå i Danmark, og det offisielle språket i Danmark-Norge var dansk.

Selv om folk snakket ulike dialekter rundt om i Norge, forsvant det norske skriftspråket i denne perioden.

I 1814 forandret imidlertid situasjonen seg.

Etter en stor europeisk krig måtte Danmark gi fra seg Norge til nabolandet Sverige.

I unionen med Sverige (1814–1905) fikk Norge en friere stilling enn i unionen med Danmark, og landet kunne drive sin egen politikk på de fleste områder.

Blant annet fikk Norge sin egen grunnlov i 1814.

Den ble undertegnet 17. mai.

Mange var opptatt av at Norge burde ha et eget skriftspråk som var mer likt talemålet.

Det danske skriftspråket var ganske forskjellig fra måten folk snakket på.

Samtidig snakket jo folk veldig forskjellig rundt omkring i landet, avhengig av hvor de bodde, så hva slags talemål skulle man bygge et norsk skriftspråk på?

Det var det ulike meninger om.

Én mulighet var å bygge på det talemålet som «dannede» mennesker snakket i byene, og som ikke var så veldig ulikt dansk.

I tillegg til å erstatte danske ord med norske måtte man forandre det grammatiske systemet fra dansk til norsk.

Den utfordringen tok læreren Knud Knudsen (1812–1895), og arbeidet hans dannet grunnlaget for skriftspråket bokmål.

Andre mente at dette var feil.

De protesterte og mente at man burde skape et helt nytt skriftspråk som bygde på dialektene i Norge, ikke på dansk.

En av dem som protesterte, var Ivar Aasen (1813–1896).

Han reiste rundt i landet og snakket med mange folk, skrev ned det de sa, og prøvde å finne fellestrekk mellom dialektene.

Ofte gikk han til fots fra den ene bygda til den andre.

Mest var han på Vestlandet, landsdelen han selv kom fra, for her mente han at talespråket var minst påvirket av dansk.

Etter flere års arbeid kom han med et forslag til hvordan et norsk skriftspråk skulle være.

Det er det som nå er blitt skriftspråket nynorsk.

I dag skriver de fleste bokmål, men mellom 10 og 20 prosent bruker nynorsk som førstespråk.